Første innlegg (Redigert)

Når en elev dør
Hva skal en lærer gjøre?

Det er kanskje ikke så ofte at en lærer opplever at elever dør og sjansen er relativt liten men det er noe jeg har lurt på hvordan en lærer skal ta fatt i en slik situasjon profesjonelt og samtidig vise respekt for eleven, resten av klassen og elevens foreldre, ikke minst. Å miste et barn er den verst tenkelige situasjonen foreldre kan bli utsatt for.

For døden har mange ansikt. Sykdom, ulykker, mord og selvmord. Alle som en er vanskelige å takle for både familie, venner, medelever og læreren med tanke på at skolen ofte er et fristed der man skal kunne føle seg trygg. Å få en slik nyhet om at dødsfall kan skje innenfor skolens vegger er en hard opplevelse.

Hva bør skolen gjøre

Skolens oppgave er å innformere lærere som har eleven i undervisningen og rektor så fort som mulig om det som har skjedd. Ekvik har kommet fram til i sin bok (Skolen i møte med elever som sørger) at lærerne og rektor bør ha et møte med hverandre der de skal diskutere og bli enige om følgende:

- Hvordan legger vi opp neste skoledag?
- Hvordan markerer skolen det inntrufne?
- Hva gjør vi med de elevene som kjenner avdøde på tvers av klassegrensene?
- Hva bør gjøres i klassen til avdøde?
- Hva har vi å gi elevene av konkret informasjon?
- Hvor får vi tak i nødvendig informasjon?
- Hvordan takler vi pressen, hvis ulykken er av en slik karakter at journalister stiller opp?
- Er det andre ressurspersoner i lokalmiljøet vårt som det nå kan være godt å knytte til oss?
- Hva må ivaretas i kontakt med de pårørende?
- Hva gjør vi vedrørende informasjon til hjemmene?

(Ekvik, 1991, s.10)

Ekvik skriver også om aktuelle tre opplegg som skolen bør gjøre før dagen er over. Et fjerde som er tradisjon for alle skoler er å senke flagget på halv stang gjennom denne dagen.

Den første og mest vanlige opplegget er fellessamling for hele skolen for å markere det som har skjedd. For når en elev dør, angår det hele skolen, enten i form av venner som blir sjokkert eller andre som får høre rykter om hendelsen. Rektor vil være den personen som kanskje er best egnet til å snakke til forsamlingen om hva som har skjedd. Her er det viktig å få fram hvem som er død, fortelle verdien med et menneskeliv og andre detaljer som skal ha blitt diskutert på møtet i forveien. Et annet mål er å eliminere eventuelle rykter som er basert på feil eller løgn.

Et annet opplegg er fellessamling for de som kjente eleven best, gjerne på tvers av klassegrensene. Samlingen skjer som regel i et rom for seg selv der andre elever som var godt kjente med eleven også får være med. Samtaler mellom lærer og elever er i fokus i dette opplegget. (Ibid)

Siste opplegget er samling i klassen eleven hørte til. Der er som oftest her tapet er størst blant medelever, men også her kan andre som kjente avdøde veldig godt få lov til å bli med for å bidra med sine tillegg, minner or erfaringer om den avdøde. (Ibid)

Ofte vil medelever og nære venner startet sin egen måte å minnes den avdøde. Noen ganger pynter de klasserommet, lager et minnesmerke på veggen eller på elevens pult som andre kan pynte med det de vil. Blomster, dikt, nedskrevne hilsener fra venner og kjente. Her er det bare å la elevene få være kreative og ikke prøve å stoppe det de gjør. Lærerens oppgave i dette er at det hele skal skje på en verdig måte.

Hva kan/bør gjøres i klassen

Etter en nyhet om at en elev har mistet livet er det vanskelig å fortsette undervisningen i klassen på normalt vis. Selv om dødsfallet skjedde kvelden før, er sjansen for rykter altfor store. Når rykter om dødsfall begynner å spre seg utover klassen om hvorfor en av elevene ikke er til stede vil dette ødelegge for undervisningen for resten av dagen. Da er det viktig for læreren at han eller hun har en plan om hva som bør sies og gjøres.

Den beste måten å gå fram på er å fortelle klassen hva som har hendt så fort timen er i gang for å gjøre elevene oppmerksomme på det som har skjedd. Det er her det er viktig at læreren har oppstarten på dagen planlagt og vet hva han skal informere om. Dette forutsier at læreren vet hva som har skjedd gjennom informasjon gitt av avdødes familie eller skolen. Poenget er at læreren oppfører seg profesjonell. Gjerne sette av første timen av dagen til å snakke med elevene for å unngå misforståelser og forvirring blant elevene. Alle som har prøvd å videreføre nyheten om en persons død vet at dette er en vanskelig del. Men i slike situasjoner, om læreren selv føler at han ikke klarer å fortsette setningen og trenger en kort pause, vil elevene forstå. For selv om de er barn eller ungdom, har alle en oppfattning på hva døden betyr og hvordan den påvirker oss. (Ibid)

Undervisningen framover vil bære preg på det som har skjedd de neste dagene. Å prøve å returnere til vanlig undervisning etter en slik opplevelse er ikke realistisk. Det er viktig å la elevene få litt tid til å tenke de neste dagene. Ekvik nevner at noen ganger er det lurt av læreren å sette av god tid til sorgarbeid og kanskje forberedelser til begravelsen i klassen. Andre tider er det også en ide bare å kutte ut undervisningen å ta klassen med ut på en tur i nærområdet for å gjøre dagen litt mer variert. (Ibid)

Læreren sin jobb

Ekvik skriver i sin bok skolen i møte med elever som sørger at i forbindelse med et tragisk dødsfall er det ofte mange rykter, mye spekulasjon og masse antakelser rundt det som har hendt. I tillegg oppleves det hele uvirkelig, og en opplever seg selv på en uvant måte. Inn i denne situasjonen er det viktig at vi kommer med konkret og holdbar informasjon som vi vet er korrekt.

Læreren må vite hva slags informasjon han eller hun skal gi videre til resten av klassen, spesielt ved når det er snakk om ulykker og spesielle dødsfall. Det er her det gjelder å snakke med både politi og foreldre for å finne ut hva som kan og ikke kan gis videre av informasjon. Der er heller ikke alltid at all informasjon er klar, der det er detaljer med dødsfallet som ennå ikke er oppklart og kan sies med sikkerhet. I slike situasjoner er det best for læreren å fortelle klassen at de ikke vet hva eller hvorfor dette har skjedd. (Ibid)

Da er det også viktig å ta seg av ryktene som raskt kan oppstå og avkrefte de som vi vet ikke har sannhet i seg. Rykter har en evne til å ta helt av hvis de får tid. Dette vil oftest bare skade bildet som er laget av eleven og føre med seg mer sorg.

En lærer må også huske på at en ikke trenger å være alene i en slik situasjon. Som ressurspersoner er det politiet eller foreldre som kan hjelpe med å forklare for klassen hva som har skjedd. Også leger eller prester fra den lokale kirken kan være nyttige ressurspersoner i slike situasjoner. Foreldrene kan selvfølgelig fortelle klassen de mer personlige detaljene etter hvert som de føler for det, mens politiet, leger og prester sannsynligvis her erfaringer med slike situasjoner og kan hjelpe elevene med eventuelle spørsmål. (Ibid)

Jeg vil også nevne de 20 bud for riktig omsorg som Ekvik skriver i sin bok. Disse er utarbeidet av den internasjonale krybbedødforeningen og passer godt inn i lærerens jobb under slike situasjoner.

- Du skal vite at sorgarbeid er en normal og nødvendig prosess.
- Du skal være sammen med de sørgende, ikke løse problemene deres.
- Du skal anerkjenne andres smerte, lære deg å gå inn i den og ikke forsøke å fjerne den.
- Du skal høre og fremfor alt lytte til hva de sørgende forteller deg.
- Du skal la dem få lov til å gjenta seg selv.
- Du skal snakke minst mulig og unngå ethvert forsøk på trøst som innebærer en underkjennelse av tapet.
- Du skal akseptere at alle sørger på forskjellig måte og at ingen sorg er riktig eller gal.
- Du skal vite at ingen er nødt til å rettferdiggjøre sine følelser.
- Du skal oppmuntre de som er sammen om sorgen, til å dele den med andre hvis de klarer det.
- Du skal erkjenne at de sørgende har lidd et tap.
- Du skal ikke hindre noen i å uttrykke skyldfølelse eller sinne hvis de har behov for dette.
- Du skal hjelpe de sørgende til å innse at den døde aldri kommer tilbake.
- Du skal gi de etterlatte tid til å sørge.
- Du skal tillate de sørgende å ha virkelige minner fra et virkelig forhold til den avdøde
- Du skal anerkjenne de sørgendes behov for å snakke om den de har mistet.
- Du skal oppmuntre de sørgende til å bearbeide smerten og vise alle sine følelser, uten å dømme.
- Du skal gi barn anledning til å delta i sorgprosessen sammen med de voksne.
- Du skal huske at mange som yter umiddelbar støtte, ofte blir borte etter en stund.
- Du skal ikke la avvisning hindre deg i å komme tilbake med nye tilbud om hjelp.
- Du skal oppmuntre de sørgende til å leve og elske igjen, men først når de føler seg rede.

Det kreves ikke overmennesker for å følge dem, bare medmennesker.

(Ibid, s75-76)

Egne erfaringer

Jeg har selv opplevd åtte beskjeder i løpet av min skolegang at en elev på min skole har mistet livet, og hver gang kjente jeg et stikk av smerte. Selv i situasjoner der jeg ikke kjente vedkommende har jeg følt sorg over tapet av et menneskeliv. Medfølelse til elevens venner og familie er en naturlig reaksjon hos mennesker. Det er det som kalles å være medmennesker.

I de fleste tilfeller har det vært fellesamling for hele skolen for informasjon om hva som har hendt og en minnestund for å vise vår respekt før flagget ble senket til halv stang. Det har nesten alltid vært en uvirkelig opplevelse å få slike nyheter.

Konklusjon

Jeg mener at læreren har en tøff oppgave foran seg når det gjelder å takle dødsfall i egen klasse. Så lenge læreren utfører og legger opp samtalen til klassen på en verdig og profesjonell måte kan dette hjelpe med å dempe sjokket til medelevene. Det er ikke så vanskelig å oppføre seg som et medmenneske og så lenge læreren viser medmenneskelig respekt, vil dagen fortsette på en bedre måte. Elevene kommer garantert med spørsmål og da er det lærerens jobb å svare på disse og ta seg god tid til det. Det som også er viktig er å fortelle sannheten ut ifra det som er blitt informert til læreren. Ikke trekk egne konklusjoner eller bruk gjetting til spørsmål fra elevene. Hvis en ikke vet svaret med sikkerhet, så si akkurat det. Som nevnt tidligere er ikke læreren alene med hele ansvaret og kan ta i bruk ressurspersoner som kanskje har en del mer erfaringer med slike situasjoner.


Kilder

Steinar Ekvik (1991) Skolen i møte med elever som sørger